Hei alle . Dette er ikke et lett innlegg. Jeg la ut et i julen om hvordan jeg har det "bridget jones" style. Men det var bare en del av hvordan jeg egentlig har hvert, så nå tar jeg det på ekte nordlending (dvs litt dialek)t: æ slit mye,men æ e tøff. Æ bynte å slite da æ va 14 år, allerede Va d selvskading som mamma å pappa ikke Va klar over. D e ikke demmes feil, æ va flink å skjule d, i så ung alder, nåkka som sug, men sånn va d. Dette innlegget e ikke et typisk "blogger-innlegg", æ e ikke etter penge,æ vil bare fortelle mi hitoria,uten dramaet. De fleste "bloggerne"vente til de blir kjent før de plutselig vise hvordan "livet" deres egentlig var, som stort sett e piss!
Æ hate at alt nu til dags e "bu hu til alle kjente folk" ka me oss andre som virkelig slit me depresjon å angst som æ har gjort i 12 år, skal vi bare komme over d?
Æ har drevet me selvskading siden æ va 14 som som sagt.
Selvskading for min del var å føle noe annet enn det jeg føler inni meg.. Det er virkelig vanskelig å skrive om, men selv i dag som en 27-åring. Siste gang jeg gjorde det, var nå i julen... Mine venner i Harstad fikk vite om det da, å det var en lettelse å snakke me gjengen samlet om dette. De kjenner meg, selv om de kanskje ikke var klar over hvor ille jeg har hatt det, men som sagt, det er min feil for å ikke ha sagt i fra tidligere!

D har ikke vært et enkelt liv, men d har ingenting me foreldrene mine, eller søster å gjøre, de har vært mine beste medspillere for å si d sånn. De har vært me mæ heile veien,til å me i dag, etter så mange år, å æ fremdeles kutte mæ sjøl ut av d blå... Å d pisse mæ off at d fremdeles skjer, etter over et år uten at noe skjer!! Koffer i helvetet skjedde d igjen?? D e d som e så jævlig me å ha både angst å depresjon, du takle d til du ikke takle d lenger...
Æ skal prøve å forklare hva æ føle.
Æ vil være me venner, vil ikke være aleine, men vil være i fred me mine tanker. Vil ikke dra på jobb.men må jo gjøre d siden æ pines me dårlig moral hvis æ ikke går, elske jobben min,  men vil heller sitte innpakket i et pledd på sofaen .

D e helt for jævlig å leve me d her, men æ gjør d.... Hver dag...men d skal være sagt at etter æ kom hit til Bergen blei d litt bedre, elske gjengen æ har her, men savne gjengen i Harstad,  dåkker vet kem dåkker e! <3 nbsp="" p="">
Men æ vil takke min familie å venner for støtte, sjøl kor lite æ har virkelig delt me dere, d e ikke en lett sak for mæ.