ok, så i går kom jeg til Oslo, flyet var litt forsnka, og bagasjen kom aldri xD men etter ca tre kvarter kom endelig bagasjen :p så tok Anja og jeg bussen inn til Oslo der vi møtte Janne, hun vi skulle bo hos:)
Etter litt Pizza drakk vi og dro ut. kjempefest :D Så morsomt ! :D
Idag, lørdag, så var det MYE shopping ;D Selv om vi hadde drukket natten før, så gjorde det ingenting. Vi spiste frokost på McDonalds, nam burger og chips :p Å en STOR brus!
Var innom ManIlution, kjøpte to plagg der! Dritkule :D Å masse masse annet :p
Da klokken ble 18, så dro vi til leiligheta til Janne igjen, og skiftet og spiste ostesmørbrød :)
OG SÅ!!! Klokken ble 19:15, og da gikk jeg og Anja til Sentrum Scene! NÅ VAR DET KONSERT!!
Vi kom til en laaaang kø:p men der møtte vi Kristine, ei kjemehyggelig og kul jente fra Sortland :D Vi hang sammen hele konserten :)
Da vi endelig var kommet inn, så gikk vi rett å kjøpte T-sjorter med bandet på :D superkule! :D
Så gikk vi til scenen. Oppvarmings bandene var SYYYKT BRA! :D Helt genialt :D
Å så kom det store øyeblikket!!
KAMELOT!!!!
Jeg trekker tilbake ALT jeg har sakt tidligere om Fabio Lione, Han er et musikalsk GENI! :D
Håper virkelig han blir den nye vokalisten til Kamelot! :D Det var to andre som også steppet inn. Han ene (Tommy et eller annet) sang "Center of the universe", og han andre (Han som havnet på 2 plass i X-factor 2010) sang "Karma". Begge var dritbra, men den jeg ble mest imponert over var Fabio :D Og ellers enn det, så er selvfølgelig alle gutta i bandet GENIALE :D
Thomas Yungblood rocka på gitar! spesiellt da Forever kom!! :D Ble helt i hundre! :D
Casey Grillo hadde en insane bra tromme-solo!!! :D Han er så utrolig, syyykt bra! :D
Oliver Palotai hadde en sinnsykt bra keyboard-solo! :D Sick hvor RÅ han er! :D
Sean Tibbetts grisebanka bassen!! :D så ekstremt Nais! :D
Ellers sang nå noen damer. (Jeg er ikke flink på å huske navn xD) Men det var Superbra å høre på! :D Lurer på om det var Simone som sang sammen med Fabio på "The Hauntig" :p Bomma sikkert nå, men men :p Retter det opp i morgen :D
Av de sangene jeg kjenner best sang de: Forever, Karma, Center of the universe, The haunting, Rule the world, March of memphisto (tror jeg stavet det feil xD), Soul society, When the lights are down, og andre fra det nye albumet:D
Stemningen var på TOPP! :D De hadde flammer som sprutet opp fra scenen ! :D
I tillegg fikk jeg kontakt med en gutt som heter Petter, han var dritsøt da ;D så min type ;D
Vi møttes utenfor etterpå :) Fant ut at vi bodde litt langt fra hverandre :p men men
Har tatt flere bilder og filmer fra konserten, men de legger jeg ut i morgen når jeg er kommet hjem til min PC ;D
Nå er jeg i et syyykt humør:p er så utrolig gira, men samtidig døds sliten :p Beina verker noe sinnsykt mye, og ryggen også, men det er jo SÅ verdt det! :D Hallo, det er jo snakk om bandet jeg ELSKER!! ;D !!!
Må si at jeg selvfølgelig fremdeles savner Roy Khan, han er det største geniet jeg vet om. Beste stemmen ever :) men ting er bare som de er ;D Han er alltid i mitt hjerte uansett hva :D
Da konserten var ferdig, ca kl 12:45 tror jeg, så gikk jeg, Anja og Kristine og kjøpte oss vann og brus, stemmebåndene var helt ødelagt :p haha
Så gikk jeg og Anja hjem til Janne's leilighet, det regnet noe sinnsykt, så ble pissblaut :p Men nå sitter jeg godt ned i sofa'n og slapper av. Håret mitt er nesten helt tørt nå :)
Hjemreise i morgen kl 15. Da går flyet til Harstad:) Blir på en måte godt å komme hjem ^^,)
Jeg kommer nok til å snakke hull i hodet på alle jeg møter om konserten, så vær forberedt :D
Kjenner jeg er sulten og tørst nå, så skal gå å fikse det ;p
Snakkes i morgen alle sammen, og da kommer bilder! :D Bye bye folkens ;D
lørdag 14. mai 2011
tirsdag 10. mai 2011
Jake Summers: The Spell
Her er del to av historien.
For de som ikke har lest første del, her er linken:
http://kritiker-fruen.blogspot.com/2011/05/ny-historie.html
Det eneste som dukket opp i Jake's hode var, LØP! Men kroppen ville ikke reagere. Mike kom gående mot han. Sakte.
Jake følte seg skrekkslagen. Hva kom til å skje nå? Der! Bena slo løs fra gulvet. Han rykket vekk fra døråpningen og løp bortover gangen og ned trappen. Han kunne høre at Mike kom etter. Han hoppet over de siste stegene i trappen og rev ytterdøren opp og løp ut.
"Stans!", hørte han Mike rope, men det stoppet ikke han.
Han hadde verken sko eller sokker på seg. Han løp barbeint over den asfalterte veien og inn i hagen på andre siden. Han hadde en snarvei han brukte å ta når han skulle til Tim's hus. Denne var han på nå. Det var en elv midt i snarveien med en liten bro over, men den satset ikke Jake på, han stupte rett ut i elven og svømte under vann med strømmen. Da han ikke kunne holde pusten lenger, dukket han opp og kom seg opp på land, så gjemte han seg i en busk.
"Hvor er du gutt!", ropte Mike, "Du kan ikke gjemme deg for alltid!".
Det var sant. Hvem de nå enn var, så visste de hvor han bodde. Det var ingen mulighet for og dra dit igjen. Takk og lov visste han hvor ekstranøkkelen til Tim's hus var gjemt. Han kunne være der en liten stund og han kunne få tak i Tim og fortelle han hva som hadde skjedd.
"Han er borte. Jeg løp etter han inn i skogen, men så mistet jeg han", sa Mike i telefonen.
Det var begynt å bli sent nå. Klokken var allerede blitt 21:00. Det var nå bare fire dager til han måtte være tilbake i Washington.
"Det er èn 15 år gammel gutt! Hvordan er det mulig og miste han?", spurte Paul. Han svettet på hodet. Sjefen hadde bedt om en oppdatering og Paul hadde lite lyst til og være den som skulle gi de dårlige nyhetene. Han tok opp et lommetørkle av bukselomma og tørket svetten av det bare hodet.
"Jeg sier til Sjefen at jeg ikke fikk tak i deg i kveld, men i morgen må du ha noe!", sa han strengt til Mike.
Til vanlig ville han aldri pratet slik til han, siden Mike var i en høyere grad enn det Paul var. Men nå var de begge desperate. Deres liv, spesielt Mike's liv, stod på spill.
"Jeg går til plan B", sa Mike. Det var veldig synlig at han hadde undervurdert Jake.
"Ok, bare sørg for at det fungerer!", sa Paul, så la han på.
Det var søndag. Alles hviledag. Men for en person var det nå travelt. Jake stod midt i rommet til Tim. Han hadde ikke sovet et sekund denne natten. Han hadde ennå ikke fått tak i han på telefonen. Plutselig ringte den. Han så på displaye før han svarte.
"Tim!", ropte Jake.
"Yes kompis! Åss'n går det? Ser du har prøvd å få t...", Tim fikk ikke sagt ferdig settningen fordi Jake avbrøt han. Han fortalte alt som hadde skjedd til nå.
"Shit!", sa Tim etter en pause. "The Spell? Aldri hørt om dem...hvem er de?", spurte han.
"Aner ikke. Har søkt over alt, men finner ikke mye. Bare små ting om at de er kriminell, men det sjønte jeg allerede", sa Jake. "Vent litt, jeg har en ide".
Han gikk inn på PC'n igjen, tok et dypt pust, så hacket han seg inn på NASA for andre gang. Men denne gangen kom han ikke til og fjerne sporene sine. Da ville de nok merke det og komme etter han. Og kanskje de kunne hjelpe han. Han søkte på "The Spell" og det kom opp ganske mange filer.
"Hvor er du og leter?", spurte Tim etter en stund.
"NASA", sa Jake,"og jeg har funnet noe! hør på dette!".
"En gruppe terrorister som kalles 'The Spell' har opp til flere ganger prøvd å hacke seg inn i systemet til NASA. Til nå har de ikke greid det. Bare en gang i NASA's historie har hele systemet blitt hacket, men de har ingen misstenkte ennå. Etter tre års leting har de funnet ut at det er nytteløst. Det er som om et spøkelse har vært der inne. Men de er fremdeles på vakt.
'The Spell' ledes av den beryktede Sjefen. Ingen navn eller utsende funnet. Han er innblandet i mye kriminalitet, men pga mangel på bevis har de aldri kunne tatt han. Det eneste faktumet de har fra en annonym imformant er at de oppholder seg i Washington DC. "
Ingen av guttene sa noe på en stund. Det var liksom for mye å ta inn. Etter en stund sukket Tim.
"Hva skal du gjøre nå da?", spurte han.
"Aner ikke! Hva kan jeg gjøre?"
"Du kan jo gå til politiet?", sa Tim .
"Nei. Jeg har ingen bevis på at 'The Spell' er etter meg...Hvorfor skulle de tro på det uansett? En 15 år gammel gutt kan ikke ha noe verdi for noen terrorister!", sa han missfornøyd.
"Men du kan jo hacke deg inn på NASA mens de ser på, og dermed forklare at det er derfor de er etter deg!", sa Tim oppmuntrende.
"Vel, ja. Du har et poeng der", måtte Jake innrømme.
"Hei, vent! Kan du ikke snakke med foreldrene dine? De er jo advokater, så de må vite noe. Og uansett så er du sønnen deres!"
"Nei, de er jo opptatt. De har hver sin klient å redde!"
"Som sagt: du er sønnen deres! Ser for meg at DU kommer først!", sa Tim litt spøkefult.
"Jo'a, men likevell. De har nok å tenke på. Det siste de trenger er at jeg har rotet meg bort i terrorister. Jeg går til politiet", sa Jake fast. Diskusjonen var over.
"Ok da, gjør det du kan, men Jake, vær forsiktig! Du er min beste venn og jeg planlegger å ha deg som det lenge!", sa Tim bekymret.
"Jeg skal være forsiktig. Du kan stole på det! Politiet vil hjelpe meg", sa han, så sa de ha det og la på.
Jake satt på sengen nå og så seg om i rommet. Han følte seg elendig. Hva om han snakket med politiet og de ikke trodde på han? Hva om de trodde han bare var en random hacker?Til slutt fant han ut at han ikke hadde noe serlig med valg. Om de ikke trodde på han, så kom de garantert til å sperre han inne, og da kunne ikke 'The Spell' få tak i han uten at de ville bli oppdaget! Han la hodet ned på hodeputa. Han var veldig trett nå, så han måtte sove. Politiet kunne han dra til i morgen tenkte han. Så sovnet han.
Neste morgen stod Jake utenfor 'The Los Angeles Police Department'. Dette var hans eneste sjanse på å få gjort noe. Han gikk mot inngangen. Inne var det veldig stort. Det stod flere politibetjenter rundt om kring i lokalet. Noen pratet sammen, mens andre gikk ut og inn av kontorer med papirer og mapper. En av betjentene la merke til Jake og gikk mot han.
"Hei, jeg er betjent Fredriksen. Kan jeg hjelpe deg med noe?", spurte han. Han la merke til at Jake var nervøs og så seg mye om i lokalet.
"Skal vi ta dette privat på kontoret mitt?", spurte han.
"J...Ja, det er nok best", fikk Jake presset frem. Dette var skumlere enn han trodde det skulle være. Fredriksen nikket og viste han bortover en lang gang.
De passerte mange kontorer, og til slutt i enden av gangen gikk de inn en dør. Fredriksen lukket døra bak dem.
"Vær så god å sitt", sa han og pekte på en stol som stod foran en pult. Selv satte han seg i stolen bak pulten.
De ble sittende en stund i stillhet. Det var tydelig at Fredriksen ikke ville presse den stakkars lille gutten til og prate. Han så jo kjempenervøs ut der han satt med hendene foldet i fanget. Jake så seg om i kontoret. Det var lite, men plassen ble brukt godt.
Han la merke til at det var to dører til dette kontoret. Den ene de kom inn og en annen som garantert gikk til nabo kontoret. Han så litt ned i fanget igjen, så rettet han blikket mot Fredriksen. Mannen var høy og kraftig. Han skulle kanskje hatt et nummer større i uniformen. Håret hans var kortklipt og svart. Øynene var lys blå. Iskalde. Han hadde i tillegg et arr i ansiktet, rett under det venstre øyet.
"Så. Hva er galt?", spurte han.
Det var tydelig at Fredriksen ikke hadde mye mer tolmodighet, så Jake tok et dypt pust og sa:
"Veeel... Jeg føler at du ikke blir å tro på meg, men jeg må si dette likevel".
Fredriksen sa ikke noe, bare ventet. Så Jake fortalte alt. Alt fra første møtet, løpingen og til og med det som hadde med NASA og gjøre. I løpet av hele historien så rikket ikke Fredriksen på seg. Han bare satt der og stirret på Jake. Det var bare da han var ferdig med å prate at det kom en reaksjon fra han.
Han smilte. Han kom garantert til å begynne å le nå, tenkte Jake. Hvorfor skulle han ikke det? Dette var nok det latterligste han hadde hørt i hele sitt liv. Men det neste som skjedde var helt uventet. I sidesynet så Jake at døren til nabo kontoret åpnet seg, og inn kom Mike!
Jake reiste seg, men satte seg fort ned igjen da Fredriksen beordret han til det.
"Jeg trodde ikke mine egne ører da jeg fikk vite at hackeren var en liten guttunge! Men nå har jeg ikke annet valg enn å tro på det", sa Fredriksen og flirte. Mike smilte.
"Hvordan visste du at jeg var her?", fikk Jake seg til å spørre. Men i samme øyenblikk skjønte han det. "Mobilen min! Dere han lyttet til samtalene mine! Det forklarer hvorfor du kom som en elektriker på lørdag", sa han.
"Riktig gjettet", sa Mike, "Ikke noe rart at du blir kalt et geni". Han gikk til den andre døren, åpnet den, og så ut i gangen.
"Men nok prat, nå drar vi", han nikket til Fredriksen som reiste seg, gikk rundt pulten og tok tak i armen til Jake. Han reiste seg også, eller rettere sagt, han ble løftet opp på bena.
"Au! Slipp meg!", ropte han sint. Men Fredriksen's grep ble bare strammere. Det gjorde vondt i hele kroppen.
"Ikke et ord fra deg! Da skal vi sørge for at du får en ekstremt smertefull død!", sa Mike truende.
Jake ble iskald av frykt, og det vistes i ansiktet hans. Mike snudde seg vekk. Han tok opp telefonen sin, trykket et nummer og tok den opp til øret.
"Paul? Vi har han! Vi kommer til Washington med neste fly. Når går det?", spurte han Paul.
Det gikk en stund, så fikk han svar på det. "Kl 20:15? Ok, da venter bilen på flyplassen", sa han og la på.
"Kom igjen. Det er ca to timer til flyet går, så vi må holde lav profil", sa han til Fredriksen.
De gikk ut i gangen, men ikke mot hovedinngangen. De gikk ut døra som var på motsatt side av det kontoret de kom ut fra. Det var en trappeutgang.
Nå lå Jake fint i det. Hva kunne han gjøre?
Klokken var blitt 19:15, og det var en halv time til flyet gikk til Washington. Mike og Fredriksen stod på hver sin side av Jake. Det vrimlet av folk på flyplassen. Jake hadde veldig lyst til og begynne å rope og løpe. Men skrekken hadde tatt han nå. Han stod bare stiv om en stokk og så rund seg. Han skulle ønske han kunne bytte plass med en annen nå. Han så ned i gulvet. Nå var det bare å gi opp. Han kjente seg hjelpesløs.
Nei! Han kom IKKE til å gi opp. Han kunne bare å late som om han var slått, og tenke ut en plan for å komme seg vekk! Tim var i Washington! Han kunne hjelpe! Nå var det bare å få tak i han. Dette er ikke over ennå, tenkte han!
Så langt er jeg kommet på denne historien :) Fortsettelse følger ;D
Håper dere liker historien så langt :) Beklager hvis det er mye skrivefeil :p
For de som ikke har lest første del, her er linken:
http://kritiker-fruen.blogspot.com/2011/05/ny-historie.html
Det eneste som dukket opp i Jake's hode var, LØP! Men kroppen ville ikke reagere. Mike kom gående mot han. Sakte.
Jake følte seg skrekkslagen. Hva kom til å skje nå? Der! Bena slo løs fra gulvet. Han rykket vekk fra døråpningen og løp bortover gangen og ned trappen. Han kunne høre at Mike kom etter. Han hoppet over de siste stegene i trappen og rev ytterdøren opp og løp ut.
"Stans!", hørte han Mike rope, men det stoppet ikke han.
Han hadde verken sko eller sokker på seg. Han løp barbeint over den asfalterte veien og inn i hagen på andre siden. Han hadde en snarvei han brukte å ta når han skulle til Tim's hus. Denne var han på nå. Det var en elv midt i snarveien med en liten bro over, men den satset ikke Jake på, han stupte rett ut i elven og svømte under vann med strømmen. Da han ikke kunne holde pusten lenger, dukket han opp og kom seg opp på land, så gjemte han seg i en busk.
"Hvor er du gutt!", ropte Mike, "Du kan ikke gjemme deg for alltid!".
Det var sant. Hvem de nå enn var, så visste de hvor han bodde. Det var ingen mulighet for og dra dit igjen. Takk og lov visste han hvor ekstranøkkelen til Tim's hus var gjemt. Han kunne være der en liten stund og han kunne få tak i Tim og fortelle han hva som hadde skjedd.
"Han er borte. Jeg løp etter han inn i skogen, men så mistet jeg han", sa Mike i telefonen.
Det var begynt å bli sent nå. Klokken var allerede blitt 21:00. Det var nå bare fire dager til han måtte være tilbake i Washington.
"Det er èn 15 år gammel gutt! Hvordan er det mulig og miste han?", spurte Paul. Han svettet på hodet. Sjefen hadde bedt om en oppdatering og Paul hadde lite lyst til og være den som skulle gi de dårlige nyhetene. Han tok opp et lommetørkle av bukselomma og tørket svetten av det bare hodet.
"Jeg sier til Sjefen at jeg ikke fikk tak i deg i kveld, men i morgen må du ha noe!", sa han strengt til Mike.
Til vanlig ville han aldri pratet slik til han, siden Mike var i en høyere grad enn det Paul var. Men nå var de begge desperate. Deres liv, spesielt Mike's liv, stod på spill.
"Jeg går til plan B", sa Mike. Det var veldig synlig at han hadde undervurdert Jake.
"Ok, bare sørg for at det fungerer!", sa Paul, så la han på.
Det var søndag. Alles hviledag. Men for en person var det nå travelt. Jake stod midt i rommet til Tim. Han hadde ikke sovet et sekund denne natten. Han hadde ennå ikke fått tak i han på telefonen. Plutselig ringte den. Han så på displaye før han svarte.
"Tim!", ropte Jake.
"Yes kompis! Åss'n går det? Ser du har prøvd å få t...", Tim fikk ikke sagt ferdig settningen fordi Jake avbrøt han. Han fortalte alt som hadde skjedd til nå.
"Shit!", sa Tim etter en pause. "The Spell? Aldri hørt om dem...hvem er de?", spurte han.
"Aner ikke. Har søkt over alt, men finner ikke mye. Bare små ting om at de er kriminell, men det sjønte jeg allerede", sa Jake. "Vent litt, jeg har en ide".
Han gikk inn på PC'n igjen, tok et dypt pust, så hacket han seg inn på NASA for andre gang. Men denne gangen kom han ikke til og fjerne sporene sine. Da ville de nok merke det og komme etter han. Og kanskje de kunne hjelpe han. Han søkte på "The Spell" og det kom opp ganske mange filer.
"Hvor er du og leter?", spurte Tim etter en stund.
"NASA", sa Jake,"og jeg har funnet noe! hør på dette!".
"En gruppe terrorister som kalles 'The Spell' har opp til flere ganger prøvd å hacke seg inn i systemet til NASA. Til nå har de ikke greid det. Bare en gang i NASA's historie har hele systemet blitt hacket, men de har ingen misstenkte ennå. Etter tre års leting har de funnet ut at det er nytteløst. Det er som om et spøkelse har vært der inne. Men de er fremdeles på vakt.
'The Spell' ledes av den beryktede Sjefen. Ingen navn eller utsende funnet. Han er innblandet i mye kriminalitet, men pga mangel på bevis har de aldri kunne tatt han. Det eneste faktumet de har fra en annonym imformant er at de oppholder seg i Washington DC. "
Ingen av guttene sa noe på en stund. Det var liksom for mye å ta inn. Etter en stund sukket Tim.
"Hva skal du gjøre nå da?", spurte han.
"Aner ikke! Hva kan jeg gjøre?"
"Du kan jo gå til politiet?", sa Tim .
"Nei. Jeg har ingen bevis på at 'The Spell' er etter meg...Hvorfor skulle de tro på det uansett? En 15 år gammel gutt kan ikke ha noe verdi for noen terrorister!", sa han missfornøyd.
"Men du kan jo hacke deg inn på NASA mens de ser på, og dermed forklare at det er derfor de er etter deg!", sa Tim oppmuntrende.
"Vel, ja. Du har et poeng der", måtte Jake innrømme.
"Hei, vent! Kan du ikke snakke med foreldrene dine? De er jo advokater, så de må vite noe. Og uansett så er du sønnen deres!"
"Nei, de er jo opptatt. De har hver sin klient å redde!"
"Som sagt: du er sønnen deres! Ser for meg at DU kommer først!", sa Tim litt spøkefult.
"Jo'a, men likevell. De har nok å tenke på. Det siste de trenger er at jeg har rotet meg bort i terrorister. Jeg går til politiet", sa Jake fast. Diskusjonen var over.
"Ok da, gjør det du kan, men Jake, vær forsiktig! Du er min beste venn og jeg planlegger å ha deg som det lenge!", sa Tim bekymret.
"Jeg skal være forsiktig. Du kan stole på det! Politiet vil hjelpe meg", sa han, så sa de ha det og la på.
Jake satt på sengen nå og så seg om i rommet. Han følte seg elendig. Hva om han snakket med politiet og de ikke trodde på han? Hva om de trodde han bare var en random hacker?Til slutt fant han ut at han ikke hadde noe serlig med valg. Om de ikke trodde på han, så kom de garantert til å sperre han inne, og da kunne ikke 'The Spell' få tak i han uten at de ville bli oppdaget! Han la hodet ned på hodeputa. Han var veldig trett nå, så han måtte sove. Politiet kunne han dra til i morgen tenkte han. Så sovnet han.
Neste morgen stod Jake utenfor 'The Los Angeles Police Department'. Dette var hans eneste sjanse på å få gjort noe. Han gikk mot inngangen. Inne var det veldig stort. Det stod flere politibetjenter rundt om kring i lokalet. Noen pratet sammen, mens andre gikk ut og inn av kontorer med papirer og mapper. En av betjentene la merke til Jake og gikk mot han.
"Hei, jeg er betjent Fredriksen. Kan jeg hjelpe deg med noe?", spurte han. Han la merke til at Jake var nervøs og så seg mye om i lokalet.
"Skal vi ta dette privat på kontoret mitt?", spurte han.
"J...Ja, det er nok best", fikk Jake presset frem. Dette var skumlere enn han trodde det skulle være. Fredriksen nikket og viste han bortover en lang gang.
De passerte mange kontorer, og til slutt i enden av gangen gikk de inn en dør. Fredriksen lukket døra bak dem.
"Vær så god å sitt", sa han og pekte på en stol som stod foran en pult. Selv satte han seg i stolen bak pulten.
De ble sittende en stund i stillhet. Det var tydelig at Fredriksen ikke ville presse den stakkars lille gutten til og prate. Han så jo kjempenervøs ut der han satt med hendene foldet i fanget. Jake så seg om i kontoret. Det var lite, men plassen ble brukt godt.
Han la merke til at det var to dører til dette kontoret. Den ene de kom inn og en annen som garantert gikk til nabo kontoret. Han så litt ned i fanget igjen, så rettet han blikket mot Fredriksen. Mannen var høy og kraftig. Han skulle kanskje hatt et nummer større i uniformen. Håret hans var kortklipt og svart. Øynene var lys blå. Iskalde. Han hadde i tillegg et arr i ansiktet, rett under det venstre øyet.
"Så. Hva er galt?", spurte han.
Det var tydelig at Fredriksen ikke hadde mye mer tolmodighet, så Jake tok et dypt pust og sa:
"Veeel... Jeg føler at du ikke blir å tro på meg, men jeg må si dette likevel".
Fredriksen sa ikke noe, bare ventet. Så Jake fortalte alt. Alt fra første møtet, løpingen og til og med det som hadde med NASA og gjøre. I løpet av hele historien så rikket ikke Fredriksen på seg. Han bare satt der og stirret på Jake. Det var bare da han var ferdig med å prate at det kom en reaksjon fra han.
Han smilte. Han kom garantert til å begynne å le nå, tenkte Jake. Hvorfor skulle han ikke det? Dette var nok det latterligste han hadde hørt i hele sitt liv. Men det neste som skjedde var helt uventet. I sidesynet så Jake at døren til nabo kontoret åpnet seg, og inn kom Mike!
Jake reiste seg, men satte seg fort ned igjen da Fredriksen beordret han til det.
"Jeg trodde ikke mine egne ører da jeg fikk vite at hackeren var en liten guttunge! Men nå har jeg ikke annet valg enn å tro på det", sa Fredriksen og flirte. Mike smilte.
"Hvordan visste du at jeg var her?", fikk Jake seg til å spørre. Men i samme øyenblikk skjønte han det. "Mobilen min! Dere han lyttet til samtalene mine! Det forklarer hvorfor du kom som en elektriker på lørdag", sa han.
"Riktig gjettet", sa Mike, "Ikke noe rart at du blir kalt et geni". Han gikk til den andre døren, åpnet den, og så ut i gangen.
"Men nok prat, nå drar vi", han nikket til Fredriksen som reiste seg, gikk rundt pulten og tok tak i armen til Jake. Han reiste seg også, eller rettere sagt, han ble løftet opp på bena.
"Au! Slipp meg!", ropte han sint. Men Fredriksen's grep ble bare strammere. Det gjorde vondt i hele kroppen.
"Ikke et ord fra deg! Da skal vi sørge for at du får en ekstremt smertefull død!", sa Mike truende.
Jake ble iskald av frykt, og det vistes i ansiktet hans. Mike snudde seg vekk. Han tok opp telefonen sin, trykket et nummer og tok den opp til øret.
"Paul? Vi har han! Vi kommer til Washington med neste fly. Når går det?", spurte han Paul.
Det gikk en stund, så fikk han svar på det. "Kl 20:15? Ok, da venter bilen på flyplassen", sa han og la på.
"Kom igjen. Det er ca to timer til flyet går, så vi må holde lav profil", sa han til Fredriksen.
De gikk ut i gangen, men ikke mot hovedinngangen. De gikk ut døra som var på motsatt side av det kontoret de kom ut fra. Det var en trappeutgang.
Nå lå Jake fint i det. Hva kunne han gjøre?
Klokken var blitt 19:15, og det var en halv time til flyet gikk til Washington. Mike og Fredriksen stod på hver sin side av Jake. Det vrimlet av folk på flyplassen. Jake hadde veldig lyst til og begynne å rope og løpe. Men skrekken hadde tatt han nå. Han stod bare stiv om en stokk og så rund seg. Han skulle ønske han kunne bytte plass med en annen nå. Han så ned i gulvet. Nå var det bare å gi opp. Han kjente seg hjelpesløs.
Nei! Han kom IKKE til å gi opp. Han kunne bare å late som om han var slått, og tenke ut en plan for å komme seg vekk! Tim var i Washington! Han kunne hjelpe! Nå var det bare å få tak i han. Dette er ikke over ennå, tenkte han!
Så langt er jeg kommet på denne historien :) Fortsettelse følger ;D
Håper dere liker historien så langt :) Beklager hvis det er mye skrivefeil :p
mandag 9. mai 2011
Jaja...
såe... Fant ut for en liten stund siden at jeg ikke kommer til å se Roy Khan sammen med Kamelot i helgen som kommer...
Jeg hadde virkelig sett fram til å høre stemmen hans live, magi som sagt i et tidligere innlegg.
Fakta er nå at Fabio Lione skal være gjestevokal. Har hørt på youtube noen av sangene fra Kamelot der han synger. Ikke imponert i det hele tatt! Ord uttales feil, og han bommer :(
Han er en god sanger, men ikke så bra at han passer inn i Kamelot. Han kan aldri erstatte Khan... Ikke at han prøver på det. De er jo to ekstremt forskjellige personer :p
Kamelot har skiftet vokalist en gang før i 1998, da var det Mark Vanderbilt som ga fra seg jobben til Roy Khan :) Men tingen her er at det gikk fra genialt, til TOTALLY AWSOME! :D
Det er ikke menigen at det skal gå andre veien... :(
Men som det er nå, så kommer jeg uansett til og elske Kamelot! De er fantastiske, kommer bare til og savne Roy Khan noe groteskt mye!!! Men har nå alle albumene med han på, og live. Så han fantasere at jeg står og ser på de live :)
onsdag 4. mai 2011
Shark!
SHARK :DLigger på andre plass på serie listen min. Rett under CSI:Miami, og rett over One Tree Hill :D
Shark handler om Sebastian Stark (spilt av James Woods) som er en LA advokat. Han har fått kallenavnet Shark pga sin agressive oppførsel, og han vinner stort sett hver rettsak! Han brukte å forsvare rike kriminelle, men så skiftet han side til D.A (District Attorney). Der får han et team, i stede for å jobbe alene.
Teamet består av:
Raina Troy (spilt av Sophia Brown)
Madeleine Poe (spilt av Sarah Sanguin Carter)
Isaac Wright (spilt av Henry Simmons)
Martin Allende (spilt av Alexis Cruz)
Casey Woodland (spilt av Sam Page).
Ellers så jobber han sammen med Jessica Devlin (spilt av Jeri Ryan).
Stark bor sammen med sin tennårings datter Julie Stark (spilt av Danielle Panabaker).
Da moren og faren ble skilt, så flyttet moren til New York. Planen var egentlig at Julie skulle være med dit. Men siden hun var 16 år, så kunne hun velge hvem hun ville bo hos, og hun valgte faren. Dette kom som et sjokk for begge foreldrene, men de lærte seg å leve med det.
Vi får en titt i Stark's travle hverdag med store saker og det å oppdra en tennårings jente :p
Utrolig spennende og interessang serie! :D Anbefales på det sterkeste! :D
2 sesonga, skulle ønske det var flere!
søndag 1. mai 2011
Ny historie
Her er starten på en ny historie jeg har startet å skrive:)
Den heter Jake Summers: The Spell :D
Jake er en 15 år gammel gutt som er en kløpper i IQ spill. Koder er noe av det beste han vet. Til tross for det så ser han ikke ut som en data nerd. Han er 1.68 m høy, har halvlangt blondt, rufsete hår å er ganske så kjekk. Han bor sammen med sine foreldre i Los Angeles i USA. De har et enormt hus ved Villanova Street med stor hage med basseng. Foreldrene jobber som advokater og reiser mye med jobben, så de er ikke så ofte hjemme, men det er ok for Jake. Han brukte før å ha barnevakter, men nå syntes foreldrene han va gammel nok til å være hjemme alene. De visste at han var en å stole på, og at han ikke kom til å finne på noe tull.
"Jake! Er du oppe?", ropte Tim, Jake's beste venn.
"Ja! Kom opp, jeg er på rommet mitt!", ropte Jake tilbake.
Tim åpnet døra å så at Jake som vanlig satt på PC'n. Han sukket.
"Hvordan greier du å sitte her dag og natt å bare løse de kodene?", spurte han. "De ser jo totalt umulige ut!"
"Vet ikke, jeg bare fatter de. Det er nok en grunn til at jeg har 6 i matte", begge lo. De hadde vært i samme klasse siden barneskolen, og hadde vært bestevenner like lenge. De var veldig forskjellige, det hadde mange peket ut. Tim var litt høyere enn Jake, ca 3 cm. Han hadde Svart kortklipt hår og var en treningsnarkoman.
"Come on! La oss dra til byen", sa Tim.
"Jada, bare et lite øyenblikk, skal bare utføre denne", sa Jake. Han tastet videre, å vips, så var han ferdig.
"Hvor fikk du den siden? Jeg trodde du hadde løst alt som var å løse".
"Den ble e-mailet til meg".
"Fra hvem?", spurte Tim nysjerrig.
"Vet ikke. Prøvde å finne det ut, men klarte ikke å hacke meg inn i deres system", svarte han surt. "Har aldri sett et så avangsert system".
"Ikke?! Du som til og med har hacket deg inn i NASA!", sa Tim overrasket.
"Hei! Det var et uhell! Jeg gikk rett ut av det å visket vekk sporene mine!", sa Jake fort, "Du har vel ikke sagt det til noen?", spurte han litt engstelig.
"Nei! Hva tar du meg for? Det er da en grunn til at jeg er din beste venn", svarte Tim, og ved synet av Jake's ansikt begynte han å le.
"Sorry, fikk litt panikk", lo Jack. Så smekket han lokket til PC'n igjen. "Nå an vi dra", sa han. Så de gikk ned til gangen og kledde på seg jakker og sko, så gikk de ut.
I en annen landsdel, Washington DC var det ikke noe latter. Noen hadde knekket koden! De var i en høy bygning på 35 etager.
"Har dere funnet det så kalte geniet?", spurte Mike de annsatte. Han var Sjefens høyre hånd og den eneste han stolte på. Han var en høy ung mann på 25 år, Ca 1.80 m. Han hadde litt skjegg på haka og brukte alltid solbriller, uansett om det var mørkt eller ei.
"Nei, ikke ennå, men vi er snart der", sa en av de annsatte, Paul. En liten tjukk mann på 43 år, med en stor bart. Han var skallet i tillegg. Han var en av de viktigste i bygningen.
"Bra, Sjefen er snart her, og vi er nødt til å kunne gi en god tilbakemelding.
Noen av de annsatte grøsset. Tanken på å skuffe Sjefen var nesten uutholdelig. Alle visste hva som ville skje om man gjorde noe slikt. En kunne forsvinne, eller værre.
Sjefen var en skremmende godt kjent kriminell. Man kunne vel si at han var på alles nr 1 liste. Med alle menes FBI, CIA, CSI, TIP ...Yeah, you name it. Han var grunnlegger av "The Spell", som var en gruppe med terrorister, mordere, bankranere, fengselsfugler på rømmen... osv. Ingen greide å ta han pga mangel på bevis.
Nå hadde han laget en mesterplan, og det eneste som manglet var en hacker som kunne komme seg inn på en hver PC å stjele alt innholdet han trengte. Han hadde vært på leting i to år og nå hadde de endelig funnet en som var verdig. En 15 år gammel gutt med navn Jake Summers! Location LA. Alt de trengte å gjøre nå var å hente han til Washington.
"Mike, dette blir ditt oppdrag. Du flyr til LA, henter gutten og kommer rett tilbake. Du får 5 dager på deg, det vil si onsdag. Ikke skuff meg!", sa Sjefen. Mike var den eneste som hadde sett ansiktet hans, og slik kom det til å forbli. Det eneste folk visste om Sjefen var at han var høy og bred over skuldrene. Og han hadde en passende dyp stemme.
"Ja Sjef".
Mike tenkte tilbake på denne samtalen da han steg om bord i flyet som skulle føre han til LA. Dette var en stor ære! Han kunne aldri skuffe Sjefen, da kunne han heller dø.
"Jake!", ropte Tim, "Kom igjen!".
Guttene var på torget i byen. De hadde vært å spist burger. Jake hadde plutselig følt et grøss, så han hadde stanset og snudd for å se bak dem. Ingen der.
"Føler du at vi blir overvåket?", spurte han Tim. Han snudde seg også.
"Nei, du er vel bare litt paranoid", sa han.
"Haha, du har vel rett". Så gikk de.
Bak et hjørne stod en skikkelse.
"Der er du, Jake Summers!", sa Mike til seg selv.
Lørdag morgen kl 10:30 våknet Jake. Solen stekte gjennom vinduet og han kunne høre fuglene kvitre utenfor. Han strakte seg og gjespet, så stod han opp. Han gikk til vinduet og slo opp gardinene. 'Dette blir en fin dag', tenkte han for seg selv. Sommer var hans favoritt årstid. Varmt og godt, og IKKE snø. Hvis det var noe han ikke kunne fordra, så var det vinter. Han var svært takknemlig at han bodde på en varm plass. Sist det snødde i LA var i 1962, og det var ikke ordentlig snø heller.
"Hvorfor sitter du inne foran PC'n når det er sommer?", spurte Tim. Han visste at det var Jake's favoritt årstid.
"IQ, vet du", svarte han med et flir. Tim hadde akkurat kommet inn døra på rommet hans.
Etter en stund spurte Tim ergelig: "Du har vel ikke tenkt at vi skal sitte her inne i hele dag?"
"Neida, vi kan dra ut nå".
Guttene gikk ut i hagen og satte seg på hagebenken ved bassenget med hver sin iste. Som sagt tidligere var de veldig forskjellige. Tim gikk i en løs dongeri shorts som stoppet rett over knerne, Björn Borg- bokseren vistes litt oppe. Han hadde i tillegg på seg en stram svart T-sjorte som var klippet av oppe slik at musklene på armene vistes ekstra godt. Jake hadde en piratbukse i grønn kamuflasje og en stor hvit T-sjorte med bilde av Yoda fra Star Wars på seg. Det var utrolig varmt å sitte der i sola.
"Kjenner jeg deg rett, så har du bade shorts under den der", sa Jake å pekte på dongeri shortsen til Tim. Han smilte.
"Jepp, du kjenner meg visst alt for godt", sa han og flekket av seg dongeri shortsen å hoppet rett ut i bassenget. Vannet var kjørlig og godt. "Come on! Vannet er herlig!", ropte han til Jake. Han ristet på hodet med et flir å tok av seg piratbuksa, og ja, han hadde også på seg badebukse.
"Jeg har funnet han, venter bare på en åpning", sa Mike til Sjefen i telefonen. Han hadde nettopp blitt oppringt av han. Han stod i vinduet på Radisson Los Angeles Airport Hotel. Hotellet lå ikke langt fra Villanova Street hvor Jake bodde. Mike hadde nå fire dager på seg, noe som ikke kom til å bli noe problem, tenkte han. Det var tross alt snakk om èn gutt på 15 år.
Jake stod på kjøkkenet og ventet på at pizzaen skulle bli ferdig. Tim hadde dratt hjem for å spise middag. Før han dro hadde han sagt:
"Du er så heldig som ikke foreldre hengende over deg hele tiden!"
"Haha, ja det er jeg", hadde Jake svart, men det var ikke helt sant. Han savnet foreldrene stort sett hele tiden siden de var borte så ofte. Nå hadde de vært borte i hele to måneder, og de skulle fremdeles være borte i en måned til. Dette var det lengste de hadde vært borte. Til vanlig var det snakk om maks en måned, så var de hjemme i hvertfall to uker før de dro igjen. Jake savnet morens nynning mens hun stod på kjøkkenet og lagde middag, og farens masing om at han ikke måtte sitte på PC'n hele tiden. Det var Tim som var den heldige! Idet han tenkte det, så ringte telefonen.
"Hallo", sa han.
"Hei kjære, hvordan står det til med deg?", sa en kjent stemme.
"Mamma! Godt å høre fra deg! Her går bare bra. Har nettopp hatt besøk av Tim", svarte han lettet. Nå var det nesten to uker siden de hadde pratet. "Hvordan går det med deg og pappa da?".
"Så fint da. Joda, det går bra med oss. Pappa er på et møte til i åtte tiden, men jeg har fri nå", sa hun. Jake kunne høre at moren smilte.
"Åh, foresten mamma, lyset på vaskerommet er ødelagt. Har prøvd å skifte lyspære og sikring, men det funker ikke", sa han nå som han husket det.
"Ok, bare ring til elektriker-firmaet Johanssen & Co, og be dem om å komme å skjekke det ut".
"Ja, da gjør jeg det etterpå", sa han.
"Åh, jeg er nødt til å gå", sa hun plutselig. "Hr. Karlsen trenger meg". Hr. Karlsen var klienten hennes. Han var tiltalt for mord i følge nyhetene. Men mer visste ikke Jake, moren hadde tross alt tausetsplikt.
"Å, allerede? Ja vel, da snakkes vi neste gang du ringer," sa han med en anntydning til surhet. Dette merket moren, så hun sa:
"Jeg ringer senere i kveld. Kl 20:30 presis, da er faren din ferdig på møtet, så da kan du få prate med han også". Det var godt nytt for Jake. Han hadde ikke pratet med faren på veldig lenge. Han hadde blitt innkalt til et krisemøte sist gang moren ringte.
"Supert! Gleder meg", sa han med et smil, så sa de ha det, og la på.
Jake gikk inn i stua for å finne frem telefonkatalogen slik at han kunne finne nummeret til Johanssen & Co. Etter å ha bladd frem og tilbake et par ganger, så fant han riktig side. Han tok opp telefonen og slo nummeret.
"Hei, du har kommmet til Johanssen & Co, du snakker med Dag Thomasen", sa en stemme etter en stund.
"Hei, jeg heter Jake Summers. Lyset på vaskerommet er gått, og jeg har prøvd å skifte både lyspære og sikring, men det fungerer ikke", sa Jake.
"Ok, da kan jeg sende en bil om ca 1 time, hvis det er greit?"
"Kl 18:00? Ja det går fint. Jeg bor i Villanova Street, hus nr tre på høyre side. Stort hvitt hus", sa Jake.
"Den er grei, da sender jeg en som heter Karl, han er eksperten", sa Dag.
Kl 18:00 ringte det på døren. Jake ble overrasket, han regnet ikke med at de skulle være så presis på sekundet. Han gikk til kjøkkenvinduet å så ut. Det var rent automatisk. Fra han var liten hadde han alltid gått i det vinduet og sett ut hvis det ringte på døren.
Det var en stor svart hummer som stod utenfor. Ikke en vanlig arbeidsbil med "Johanssen & Co" logo. Rart, tenkte Jake. Men han gikk til døren og åpnet. Der stod det enn ung mann. Maks 23 år, tenkte han.
"Hei. Jake Summers formoder jeg? Jeg heter Karl", sa han og smilte.
"Hei. Må si dere er presis", sa Jake og smilte tilbake. Mannen hadde på seg en arbeidsbukse og jakke med "Johanssen & Co" logo. "Ante ikke at dere kjørte i sivil biler. Trodde dere hadde sitrueng med logo på", sa han.
"Til vanlig har vi det, men arbeidsbilen brøt sammen, så måtte ta en alternativ bil".
"Ok, jeg skal vise deg hvor vaskerommet er", sa Jake og viste han inn.
De gikk opp trappen, forbi Jake's rom.
"Her er det", sa han og pekte inn en dør. Karl gikk inn med verktøykassen og så seg om i taket.
"Du sa du hadde skiftet lyspære og prøvd å fikse sikringen?".
"Ja, men ingen av delene funket", svarte Jack.
"Ok, men da skal jeg ta meg en skjekk og se om jeg finner ut hva problemet er. Har du en stol jeg kan stå på, slik at jeg når taket?" spurte han.
"Ja, jeg skal hente en", svarte Jake, og gikk til soverommet sitt og hentet stolen som stod ved skrivebordet hans. Så gikk han tilbake og satte den inn på vaskerommet.
"Jeg skal la deg få arbeide i fred. Jeg er nede om det er noe", sa han, så gikk han ned til stua.
I stua satte han seg ned på sofan og slo på TV'n. Han svippet gjennom kanalene, og til slutt bestemte han seg for å ringe Tim. Han tok opp mobilen.
"Hei kompis", sa Tim etter noen sekunder med ventetid. "Skjer'a?"
"Hei, ikke så mye. Har en elektriker her som skal skjekke ut lyset på vaskerommet", svarte han. "Enn der da?".
"Ikke mye her heller, bare sitter å venter på at mutter'n skal bli ferdig å pakke".
"Skal foreldrene dine noe sted?"
"De skal til Washington DC. Vel, ikke bare de, jeg skal også".
"Å? Du sa ikke noe om det da du var her tidligere idag".
"I know, men da visste jeg ikke det. De fant det ut for knapt en time siden. Vi skal å besøke tante Lene og onkel Trond. De har jo fått unge", sa han.
"Ja det er sant, hun var jo gravid. Hadde glemt det. Men ok, når kommer dere hjem da?", spurte Jake.
"Om ei uke ca. Mutter'n sa vi ikke skulle bli så lenge".
"Hva med skolen da?"
"Har du ikke hørt det? Skolen er jo stengt i to uker nå pga stor lekasje", svarte Tim og flirte. "To herlige uker uten skole!"
"Haha! Så genialt!", men da henger vi ilag så snart du kommer hjem. Hils foreldrene dine og si gratulerer fra meg til tanta og onkelen din!", sa Jake.
"Den er roger! Snakkes!", sa Tim, så la han på.
To herlige uker uten skole! Dette var godt nytt!
Det begynte og bli sent, klokken var allerede blitt 19:15. Det var vel på tide og se om Karl var kommet langt i arbeidet. Så han gikk opp trappen og mot vaskerommet. Ingen der. Han så seg om i gangen, så gikk han mot trappen. Kanskje Karl hadde gått? Nei, han ville sagt i fra.
Da han kom til rommet sitt stanset han. Han hørte lyder der inne. Døren stod på gløtt selv om han var sikker på at han hadde lukket den. Han gikk stille intil døren og lyttet. Han hørte papirer som ble tatt ut av skrivebords skuffen. Hva var det som foregikk? Han dyttet opp døra forskiktig.
Karl stod med ryggen i mot Jake. Papirer lå utover gulvet, og det så ikke ut der inne. Plutselig snudde han seg. Jake frøs til.
"Tenke seg til at en 15 år gammel gutt kan ha hacket seg inn på NASA! Du er virkelig ingen ordiner gutt", sa Mike med en grøssende stemme. Jake sperret opp øynene.
"Hvordan vet du det?", spurte han.
"Haha, jeg vet alt som er å vite om deg!"
"Hvem er du egentlig?", spurte Jake nervøs.
"Jeg heter Mike og jobber for en organisasjon som heter The spell. Snart vil du også gjøre det!", sa han og tok noen steg mot han. "Du kommer med meg nå!"
Fortsettelse følger ;D
Den heter Jake Summers: The Spell :D
Jake er en 15 år gammel gutt som er en kløpper i IQ spill. Koder er noe av det beste han vet. Til tross for det så ser han ikke ut som en data nerd. Han er 1.68 m høy, har halvlangt blondt, rufsete hår å er ganske så kjekk. Han bor sammen med sine foreldre i Los Angeles i USA. De har et enormt hus ved Villanova Street med stor hage med basseng. Foreldrene jobber som advokater og reiser mye med jobben, så de er ikke så ofte hjemme, men det er ok for Jake. Han brukte før å ha barnevakter, men nå syntes foreldrene han va gammel nok til å være hjemme alene. De visste at han var en å stole på, og at han ikke kom til å finne på noe tull.
"Jake! Er du oppe?", ropte Tim, Jake's beste venn.
"Ja! Kom opp, jeg er på rommet mitt!", ropte Jake tilbake.
Tim åpnet døra å så at Jake som vanlig satt på PC'n. Han sukket.
"Hvordan greier du å sitte her dag og natt å bare løse de kodene?", spurte han. "De ser jo totalt umulige ut!"
"Vet ikke, jeg bare fatter de. Det er nok en grunn til at jeg har 6 i matte", begge lo. De hadde vært i samme klasse siden barneskolen, og hadde vært bestevenner like lenge. De var veldig forskjellige, det hadde mange peket ut. Tim var litt høyere enn Jake, ca 3 cm. Han hadde Svart kortklipt hår og var en treningsnarkoman.
"Come on! La oss dra til byen", sa Tim.
"Jada, bare et lite øyenblikk, skal bare utføre denne", sa Jake. Han tastet videre, å vips, så var han ferdig.
"Hvor fikk du den siden? Jeg trodde du hadde løst alt som var å løse".
"Den ble e-mailet til meg".
"Fra hvem?", spurte Tim nysjerrig.
"Vet ikke. Prøvde å finne det ut, men klarte ikke å hacke meg inn i deres system", svarte han surt. "Har aldri sett et så avangsert system".
"Ikke?! Du som til og med har hacket deg inn i NASA!", sa Tim overrasket.
"Hei! Det var et uhell! Jeg gikk rett ut av det å visket vekk sporene mine!", sa Jake fort, "Du har vel ikke sagt det til noen?", spurte han litt engstelig.
"Nei! Hva tar du meg for? Det er da en grunn til at jeg er din beste venn", svarte Tim, og ved synet av Jake's ansikt begynte han å le.
"Sorry, fikk litt panikk", lo Jack. Så smekket han lokket til PC'n igjen. "Nå an vi dra", sa han. Så de gikk ned til gangen og kledde på seg jakker og sko, så gikk de ut.
I en annen landsdel, Washington DC var det ikke noe latter. Noen hadde knekket koden! De var i en høy bygning på 35 etager.
"Har dere funnet det så kalte geniet?", spurte Mike de annsatte. Han var Sjefens høyre hånd og den eneste han stolte på. Han var en høy ung mann på 25 år, Ca 1.80 m. Han hadde litt skjegg på haka og brukte alltid solbriller, uansett om det var mørkt eller ei.
"Nei, ikke ennå, men vi er snart der", sa en av de annsatte, Paul. En liten tjukk mann på 43 år, med en stor bart. Han var skallet i tillegg. Han var en av de viktigste i bygningen.
"Bra, Sjefen er snart her, og vi er nødt til å kunne gi en god tilbakemelding.
Noen av de annsatte grøsset. Tanken på å skuffe Sjefen var nesten uutholdelig. Alle visste hva som ville skje om man gjorde noe slikt. En kunne forsvinne, eller værre.
Sjefen var en skremmende godt kjent kriminell. Man kunne vel si at han var på alles nr 1 liste. Med alle menes FBI, CIA, CSI, TIP ...Yeah, you name it. Han var grunnlegger av "The Spell", som var en gruppe med terrorister, mordere, bankranere, fengselsfugler på rømmen... osv. Ingen greide å ta han pga mangel på bevis.
Nå hadde han laget en mesterplan, og det eneste som manglet var en hacker som kunne komme seg inn på en hver PC å stjele alt innholdet han trengte. Han hadde vært på leting i to år og nå hadde de endelig funnet en som var verdig. En 15 år gammel gutt med navn Jake Summers! Location LA. Alt de trengte å gjøre nå var å hente han til Washington.
"Mike, dette blir ditt oppdrag. Du flyr til LA, henter gutten og kommer rett tilbake. Du får 5 dager på deg, det vil si onsdag. Ikke skuff meg!", sa Sjefen. Mike var den eneste som hadde sett ansiktet hans, og slik kom det til å forbli. Det eneste folk visste om Sjefen var at han var høy og bred over skuldrene. Og han hadde en passende dyp stemme.
"Ja Sjef".
Mike tenkte tilbake på denne samtalen da han steg om bord i flyet som skulle føre han til LA. Dette var en stor ære! Han kunne aldri skuffe Sjefen, da kunne han heller dø.
"Jake!", ropte Tim, "Kom igjen!".
Guttene var på torget i byen. De hadde vært å spist burger. Jake hadde plutselig følt et grøss, så han hadde stanset og snudd for å se bak dem. Ingen der.
"Føler du at vi blir overvåket?", spurte han Tim. Han snudde seg også.
"Nei, du er vel bare litt paranoid", sa han.
"Haha, du har vel rett". Så gikk de.
Bak et hjørne stod en skikkelse.
"Der er du, Jake Summers!", sa Mike til seg selv.
Lørdag morgen kl 10:30 våknet Jake. Solen stekte gjennom vinduet og han kunne høre fuglene kvitre utenfor. Han strakte seg og gjespet, så stod han opp. Han gikk til vinduet og slo opp gardinene. 'Dette blir en fin dag', tenkte han for seg selv. Sommer var hans favoritt årstid. Varmt og godt, og IKKE snø. Hvis det var noe han ikke kunne fordra, så var det vinter. Han var svært takknemlig at han bodde på en varm plass. Sist det snødde i LA var i 1962, og det var ikke ordentlig snø heller.
"Hvorfor sitter du inne foran PC'n når det er sommer?", spurte Tim. Han visste at det var Jake's favoritt årstid.
"IQ, vet du", svarte han med et flir. Tim hadde akkurat kommet inn døra på rommet hans.
Etter en stund spurte Tim ergelig: "Du har vel ikke tenkt at vi skal sitte her inne i hele dag?"
"Neida, vi kan dra ut nå".
Guttene gikk ut i hagen og satte seg på hagebenken ved bassenget med hver sin iste. Som sagt tidligere var de veldig forskjellige. Tim gikk i en løs dongeri shorts som stoppet rett over knerne, Björn Borg- bokseren vistes litt oppe. Han hadde i tillegg på seg en stram svart T-sjorte som var klippet av oppe slik at musklene på armene vistes ekstra godt. Jake hadde en piratbukse i grønn kamuflasje og en stor hvit T-sjorte med bilde av Yoda fra Star Wars på seg. Det var utrolig varmt å sitte der i sola.
"Kjenner jeg deg rett, så har du bade shorts under den der", sa Jake å pekte på dongeri shortsen til Tim. Han smilte.
"Jepp, du kjenner meg visst alt for godt", sa han og flekket av seg dongeri shortsen å hoppet rett ut i bassenget. Vannet var kjørlig og godt. "Come on! Vannet er herlig!", ropte han til Jake. Han ristet på hodet med et flir å tok av seg piratbuksa, og ja, han hadde også på seg badebukse.
"Jeg har funnet han, venter bare på en åpning", sa Mike til Sjefen i telefonen. Han hadde nettopp blitt oppringt av han. Han stod i vinduet på Radisson Los Angeles Airport Hotel. Hotellet lå ikke langt fra Villanova Street hvor Jake bodde. Mike hadde nå fire dager på seg, noe som ikke kom til å bli noe problem, tenkte han. Det var tross alt snakk om èn gutt på 15 år.
Jake stod på kjøkkenet og ventet på at pizzaen skulle bli ferdig. Tim hadde dratt hjem for å spise middag. Før han dro hadde han sagt:
"Du er så heldig som ikke foreldre hengende over deg hele tiden!"
"Haha, ja det er jeg", hadde Jake svart, men det var ikke helt sant. Han savnet foreldrene stort sett hele tiden siden de var borte så ofte. Nå hadde de vært borte i hele to måneder, og de skulle fremdeles være borte i en måned til. Dette var det lengste de hadde vært borte. Til vanlig var det snakk om maks en måned, så var de hjemme i hvertfall to uker før de dro igjen. Jake savnet morens nynning mens hun stod på kjøkkenet og lagde middag, og farens masing om at han ikke måtte sitte på PC'n hele tiden. Det var Tim som var den heldige! Idet han tenkte det, så ringte telefonen.
"Hallo", sa han.
"Hei kjære, hvordan står det til med deg?", sa en kjent stemme.
"Mamma! Godt å høre fra deg! Her går bare bra. Har nettopp hatt besøk av Tim", svarte han lettet. Nå var det nesten to uker siden de hadde pratet. "Hvordan går det med deg og pappa da?".
"Så fint da. Joda, det går bra med oss. Pappa er på et møte til i åtte tiden, men jeg har fri nå", sa hun. Jake kunne høre at moren smilte.
"Åh, foresten mamma, lyset på vaskerommet er ødelagt. Har prøvd å skifte lyspære og sikring, men det funker ikke", sa han nå som han husket det.
"Ok, bare ring til elektriker-firmaet Johanssen & Co, og be dem om å komme å skjekke det ut".
"Ja, da gjør jeg det etterpå", sa han.
"Åh, jeg er nødt til å gå", sa hun plutselig. "Hr. Karlsen trenger meg". Hr. Karlsen var klienten hennes. Han var tiltalt for mord i følge nyhetene. Men mer visste ikke Jake, moren hadde tross alt tausetsplikt.
"Å, allerede? Ja vel, da snakkes vi neste gang du ringer," sa han med en anntydning til surhet. Dette merket moren, så hun sa:
"Jeg ringer senere i kveld. Kl 20:30 presis, da er faren din ferdig på møtet, så da kan du få prate med han også". Det var godt nytt for Jake. Han hadde ikke pratet med faren på veldig lenge. Han hadde blitt innkalt til et krisemøte sist gang moren ringte.
"Supert! Gleder meg", sa han med et smil, så sa de ha det, og la på.
Jake gikk inn i stua for å finne frem telefonkatalogen slik at han kunne finne nummeret til Johanssen & Co. Etter å ha bladd frem og tilbake et par ganger, så fant han riktig side. Han tok opp telefonen og slo nummeret.
"Hei, du har kommmet til Johanssen & Co, du snakker med Dag Thomasen", sa en stemme etter en stund.
"Hei, jeg heter Jake Summers. Lyset på vaskerommet er gått, og jeg har prøvd å skifte både lyspære og sikring, men det fungerer ikke", sa Jake.
"Ok, da kan jeg sende en bil om ca 1 time, hvis det er greit?"
"Kl 18:00? Ja det går fint. Jeg bor i Villanova Street, hus nr tre på høyre side. Stort hvitt hus", sa Jake.
"Den er grei, da sender jeg en som heter Karl, han er eksperten", sa Dag.
Kl 18:00 ringte det på døren. Jake ble overrasket, han regnet ikke med at de skulle være så presis på sekundet. Han gikk til kjøkkenvinduet å så ut. Det var rent automatisk. Fra han var liten hadde han alltid gått i det vinduet og sett ut hvis det ringte på døren.
Det var en stor svart hummer som stod utenfor. Ikke en vanlig arbeidsbil med "Johanssen & Co" logo. Rart, tenkte Jake. Men han gikk til døren og åpnet. Der stod det enn ung mann. Maks 23 år, tenkte han.
"Hei. Jake Summers formoder jeg? Jeg heter Karl", sa han og smilte.
"Hei. Må si dere er presis", sa Jake og smilte tilbake. Mannen hadde på seg en arbeidsbukse og jakke med "Johanssen & Co" logo. "Ante ikke at dere kjørte i sivil biler. Trodde dere hadde sitrueng med logo på", sa han.
"Til vanlig har vi det, men arbeidsbilen brøt sammen, så måtte ta en alternativ bil".
"Ok, jeg skal vise deg hvor vaskerommet er", sa Jake og viste han inn.
De gikk opp trappen, forbi Jake's rom.
"Her er det", sa han og pekte inn en dør. Karl gikk inn med verktøykassen og så seg om i taket.
"Du sa du hadde skiftet lyspære og prøvd å fikse sikringen?".
"Ja, men ingen av delene funket", svarte Jack.
"Ok, men da skal jeg ta meg en skjekk og se om jeg finner ut hva problemet er. Har du en stol jeg kan stå på, slik at jeg når taket?" spurte han.
"Ja, jeg skal hente en", svarte Jake, og gikk til soverommet sitt og hentet stolen som stod ved skrivebordet hans. Så gikk han tilbake og satte den inn på vaskerommet.
"Jeg skal la deg få arbeide i fred. Jeg er nede om det er noe", sa han, så gikk han ned til stua.
I stua satte han seg ned på sofan og slo på TV'n. Han svippet gjennom kanalene, og til slutt bestemte han seg for å ringe Tim. Han tok opp mobilen.
"Hei kompis", sa Tim etter noen sekunder med ventetid. "Skjer'a?"
"Hei, ikke så mye. Har en elektriker her som skal skjekke ut lyset på vaskerommet", svarte han. "Enn der da?".
"Ikke mye her heller, bare sitter å venter på at mutter'n skal bli ferdig å pakke".
"Skal foreldrene dine noe sted?"
"De skal til Washington DC. Vel, ikke bare de, jeg skal også".
"Å? Du sa ikke noe om det da du var her tidligere idag".
"I know, men da visste jeg ikke det. De fant det ut for knapt en time siden. Vi skal å besøke tante Lene og onkel Trond. De har jo fått unge", sa han.
"Ja det er sant, hun var jo gravid. Hadde glemt det. Men ok, når kommer dere hjem da?", spurte Jake.
"Om ei uke ca. Mutter'n sa vi ikke skulle bli så lenge".
"Hva med skolen da?"
"Har du ikke hørt det? Skolen er jo stengt i to uker nå pga stor lekasje", svarte Tim og flirte. "To herlige uker uten skole!"
"Haha! Så genialt!", men da henger vi ilag så snart du kommer hjem. Hils foreldrene dine og si gratulerer fra meg til tanta og onkelen din!", sa Jake.
"Den er roger! Snakkes!", sa Tim, så la han på.
To herlige uker uten skole! Dette var godt nytt!
Det begynte og bli sent, klokken var allerede blitt 19:15. Det var vel på tide og se om Karl var kommet langt i arbeidet. Så han gikk opp trappen og mot vaskerommet. Ingen der. Han så seg om i gangen, så gikk han mot trappen. Kanskje Karl hadde gått? Nei, han ville sagt i fra.
Da han kom til rommet sitt stanset han. Han hørte lyder der inne. Døren stod på gløtt selv om han var sikker på at han hadde lukket den. Han gikk stille intil døren og lyttet. Han hørte papirer som ble tatt ut av skrivebords skuffen. Hva var det som foregikk? Han dyttet opp døra forskiktig.
Karl stod med ryggen i mot Jake. Papirer lå utover gulvet, og det så ikke ut der inne. Plutselig snudde han seg. Jake frøs til.
"Tenke seg til at en 15 år gammel gutt kan ha hacket seg inn på NASA! Du er virkelig ingen ordiner gutt", sa Mike med en grøssende stemme. Jake sperret opp øynene.
"Hvordan vet du det?", spurte han.
"Haha, jeg vet alt som er å vite om deg!"
"Hvem er du egentlig?", spurte Jake nervøs.
"Jeg heter Mike og jobber for en organisasjon som heter The spell. Snart vil du også gjøre det!", sa han og tok noen steg mot han. "Du kommer med meg nå!"
Fortsettelse følger ;D
Abonner på:
Innlegg (Atom)