Jake Summers: The Spell

Her er del to av historien.
For de som ikke har lest første del, her er linken:
http://kritiker-fruen.blogspot.com/2011/05/ny-historie.html

Det eneste som dukket opp i Jake's hode var, LØP! Men kroppen ville ikke reagere. Mike kom gående mot han. Sakte.

Jake følte seg skrekkslagen. Hva kom til å skje nå? Der! Bena slo løs fra gulvet. Han rykket vekk fra døråpningen og løp bortover gangen og ned trappen. Han kunne høre at Mike kom etter. Han hoppet over de siste stegene i trappen og rev ytterdøren opp og løp ut.

"Stans!", hørte han Mike rope, men det stoppet ikke han.

Han hadde verken sko eller sokker på seg. Han løp barbeint over den asfalterte veien og inn i hagen på andre siden. Han hadde en snarvei han brukte å ta når han skulle til Tim's hus. Denne var han på nå. Det var en elv midt i snarveien med en liten bro over, men den satset ikke Jake på, han stupte rett ut i elven og svømte under vann med strømmen. Da han ikke kunne holde pusten lenger, dukket han opp og kom seg opp på land, så gjemte han seg i en busk.

"Hvor er du gutt!", ropte Mike, "Du kan ikke gjemme deg for alltid!".

Det var sant. Hvem de nå enn var, så visste de hvor han bodde. Det var ingen mulighet for og dra dit igjen. Takk og lov visste han hvor ekstranøkkelen til Tim's hus var gjemt. Han kunne være der en liten stund og han kunne få tak i Tim og fortelle han hva som hadde skjedd.

"Han er borte. Jeg løp etter han inn i skogen, men så mistet jeg han", sa Mike i telefonen.
Det var begynt å bli sent nå. Klokken var allerede blitt 21:00. Det var nå bare fire dager til han måtte være tilbake i Washington.

"Det er èn 15 år gammel gutt! Hvordan er det mulig og miste han?", spurte Paul. Han svettet på hodet. Sjefen hadde bedt om en oppdatering og Paul hadde lite lyst til og være den som skulle gi de dårlige nyhetene. Han tok opp et lommetørkle av bukselomma og tørket svetten av det bare hodet.

"Jeg sier til Sjefen at jeg ikke fikk tak i deg i kveld, men i morgen må du ha noe!", sa han strengt til Mike.
Til vanlig ville han aldri pratet slik til han, siden Mike var i en høyere grad enn det Paul var. Men nå var de begge desperate. Deres liv, spesielt Mike's liv, stod på spill.

"Jeg går til plan B", sa Mike. Det var veldig synlig at han hadde undervurdert Jake.

"Ok, bare sørg for at det fungerer!", sa Paul, så la han på.

Det var søndag. Alles hviledag. Men for en person var det nå travelt. Jake stod midt i rommet til Tim. Han hadde ikke sovet et sekund denne natten. Han hadde ennå ikke fått tak i han på telefonen. Plutselig ringte den. Han så på displaye før han svarte.

"Tim!", ropte Jake.

"Yes kompis! Åss'n går det? Ser du har prøvd å få t...", Tim fikk ikke sagt ferdig settningen fordi Jake avbrøt han. Han fortalte alt som hadde skjedd til nå.

"Shit!", sa Tim etter en pause. "The Spell? Aldri hørt om dem...hvem er de?", spurte han.

"Aner ikke. Har søkt over alt, men finner ikke mye. Bare små ting om at de er kriminell, men det sjønte jeg allerede", sa Jake. "Vent litt, jeg har en ide".

Han gikk inn på PC'n igjen, tok et dypt pust, så hacket han seg inn på NASA for andre gang. Men denne gangen kom han ikke til og fjerne sporene sine. Da ville de nok merke det og komme etter han. Og kanskje de kunne hjelpe han. Han søkte på "The Spell" og det kom opp ganske mange filer.

"Hvor er du og leter?", spurte Tim etter en stund.

"NASA", sa Jake,"og jeg har funnet noe! hør på dette!".

"En gruppe terrorister som kalles 'The Spell' har opp til flere ganger prøvd å hacke seg inn i systemet til NASA. Til nå har de ikke greid det. Bare en gang i NASA's historie har hele systemet blitt hacket, men de har ingen misstenkte ennå. Etter tre års leting har de funnet ut at det er nytteløst. Det er som om et spøkelse har vært der inne. Men de er fremdeles på vakt.
'The Spell' ledes av den beryktede Sjefen. Ingen navn eller utsende funnet. Han er innblandet i mye kriminalitet, men pga mangel på bevis har de aldri kunne tatt han. Det eneste faktumet de har fra en annonym imformant er at de oppholder seg i Washington DC. "

Ingen av guttene sa noe på en stund. Det var liksom for mye å ta inn. Etter en stund sukket Tim.
"Hva skal du gjøre nå da?", spurte han.

"Aner ikke! Hva kan jeg gjøre?"

"Du kan jo gå til politiet?", sa Tim .

"Nei. Jeg har ingen bevis på at 'The Spell' er etter meg...Hvorfor skulle de tro på det uansett? En 15 år gammel gutt kan ikke ha noe verdi for noen terrorister!", sa han missfornøyd.

"Men du kan jo hacke deg inn på NASA mens de ser på, og dermed forklare at det er derfor de er etter deg!", sa Tim oppmuntrende.

"Vel, ja. Du har et poeng der", måtte Jake innrømme.

"Hei, vent! Kan du ikke snakke med foreldrene dine? De er jo advokater, så de må vite noe. Og uansett så er du sønnen deres!"

"Nei, de er jo opptatt. De har hver sin klient å redde!"

"Som sagt: du er sønnen deres! Ser for meg at DU kommer først!", sa Tim litt spøkefult.

"Jo'a, men likevell. De har nok å tenke på. Det siste de trenger er at jeg har rotet meg bort i terrorister. Jeg går til politiet", sa Jake fast. Diskusjonen var over.

"Ok da, gjør det du kan, men Jake, vær forsiktig! Du er min beste venn og jeg planlegger å ha deg som det lenge!", sa Tim bekymret.

"Jeg skal være forsiktig. Du kan stole på det! Politiet vil hjelpe meg", sa han, så sa de ha det og la på.

Jake satt på sengen nå og så seg om i rommet. Han følte seg elendig. Hva om han snakket med politiet og de ikke trodde på han? Hva om de trodde han bare var en random hacker?Til slutt fant han ut at han ikke hadde noe serlig med valg. Om de ikke trodde på han, så kom de garantert til å sperre han inne, og da kunne ikke 'The Spell' få tak i han uten at de ville bli oppdaget! Han la hodet ned på hodeputa. Han var veldig trett nå, så han måtte sove. Politiet kunne han dra til i morgen tenkte han. Så sovnet han.

Neste morgen stod Jake utenfor 'The Los Angeles Police Department'. Dette var hans eneste sjanse på å få gjort noe. Han gikk mot inngangen. Inne var det veldig stort. Det stod flere politibetjenter rundt om kring i lokalet. Noen pratet sammen, mens andre gikk ut og inn av kontorer med papirer og mapper. En av betjentene la merke til Jake og gikk mot han.

"Hei, jeg er betjent Fredriksen. Kan jeg hjelpe deg med noe?", spurte han. Han la merke til at Jake var nervøs og så seg mye om i lokalet.

"Skal vi ta dette privat på kontoret mitt?", spurte han.

"J...Ja, det er nok best", fikk Jake presset frem. Dette var skumlere enn han trodde det skulle være. Fredriksen nikket og viste han bortover en lang gang.
De passerte mange kontorer, og til slutt i enden av gangen gikk de inn en dør. Fredriksen lukket døra bak dem.

"Vær så god å sitt", sa han og pekte på en stol som stod foran en pult. Selv satte han seg i stolen bak pulten.

De ble sittende en stund i stillhet. Det var tydelig at Fredriksen ikke ville presse den stakkars lille gutten til og prate. Han så jo kjempenervøs ut der han satt med hendene foldet i fanget. Jake så seg om i kontoret. Det var lite, men plassen ble brukt godt.
Han la merke til at det var to dører til dette kontoret. Den ene de kom inn og en annen som garantert gikk til nabo kontoret. Han så litt ned i fanget igjen, så rettet han blikket mot Fredriksen. Mannen var høy og kraftig. Han skulle kanskje hatt et nummer større i uniformen. Håret hans var kortklipt og svart. Øynene var lys blå. Iskalde. Han hadde i tillegg et arr i ansiktet, rett under det venstre øyet.

"Så. Hva er galt?", spurte han.
Det var tydelig at Fredriksen ikke hadde mye mer tolmodighet, så Jake tok et dypt pust og sa:
"Veeel... Jeg føler at du ikke blir å tro på meg, men jeg må si dette likevel".

Fredriksen sa ikke noe, bare ventet. Så Jake fortalte alt. Alt fra første møtet, løpingen og til og med det som hadde med NASA og gjøre. I løpet av hele historien så rikket ikke Fredriksen på seg. Han bare satt der og stirret på Jake. Det var bare da han var ferdig med å prate at det kom en reaksjon fra han.
Han smilte. Han kom garantert til å begynne å le nå, tenkte Jake. Hvorfor skulle han ikke det? Dette var nok det latterligste han hadde hørt i hele sitt liv. Men det neste som skjedde var helt uventet. I sidesynet så Jake at døren til nabo kontoret åpnet seg, og inn kom Mike!

Jake reiste seg, men satte seg fort ned igjen da Fredriksen beordret han til det.

"Jeg trodde ikke mine egne ører da jeg fikk vite at hackeren var en liten guttunge! Men nå har jeg ikke annet valg enn å tro på det", sa Fredriksen og flirte. Mike smilte.

"Hvordan visste du at jeg var her?", fikk Jake seg til å spørre. Men i samme øyenblikk skjønte han det. "Mobilen min! Dere han lyttet til samtalene mine! Det forklarer hvorfor du kom som en elektriker på lørdag", sa han.

"Riktig gjettet", sa Mike, "Ikke noe rart at du blir kalt et geni". Han gikk til den andre døren, åpnet den, og så ut i gangen.
"Men nok prat, nå drar vi", han nikket til Fredriksen som reiste seg, gikk rundt pulten og tok tak i armen til Jake. Han reiste seg også, eller rettere sagt, han ble løftet opp på bena.

"Au! Slipp meg!", ropte han sint. Men Fredriksen's grep ble bare strammere. Det gjorde vondt i hele kroppen.

"Ikke et ord fra deg! Da skal vi sørge for at du får en ekstremt smertefull død!", sa Mike truende.
Jake ble iskald av frykt, og det vistes i ansiktet hans. Mike snudde seg vekk. Han tok opp telefonen sin, trykket et nummer og tok den opp til øret.

"Paul? Vi har han! Vi kommer til Washington med neste fly. Når går det?", spurte han Paul.
Det gikk en stund, så fikk han svar på det. "Kl 20:15? Ok, da venter bilen på flyplassen", sa han og la på.
"Kom igjen. Det er ca to timer til flyet går, så vi må holde lav profil", sa han til Fredriksen.

De gikk ut i gangen, men ikke mot hovedinngangen. De gikk ut døra som var på motsatt side av det kontoret de kom ut fra. Det var en trappeutgang.
Nå lå Jake fint i det. Hva kunne han gjøre?

Klokken var blitt 19:15, og det var en halv time til flyet gikk til Washington. Mike og Fredriksen stod på hver sin side av Jake. Det vrimlet av folk på flyplassen. Jake hadde veldig lyst til og begynne å rope og løpe. Men skrekken hadde tatt han nå. Han stod bare stiv om en stokk og så rund seg. Han skulle ønske han kunne bytte plass med en annen nå. Han så ned i gulvet. Nå var det bare å gi opp. Han kjente seg hjelpesløs.

Nei! Han kom IKKE til å gi opp. Han kunne bare å late som om han var slått, og tenke ut en plan for å komme seg vekk! Tim var i Washington! Han kunne hjelpe! Nå var det bare å få tak i han. Dette er ikke over ennå, tenkte han!

Så langt er jeg kommet på denne historien :) Fortsettelse følger ;D
Håper dere liker historien så langt :) Beklager hvis det er mye skrivefeil :p