Bildet funnet på google.no"Du må være sprøyte gal!", nermest ropte hun til meg.
"Hva problemet er? Problemet er at du alltid har sagt at hvis det skjer en gang, så skjer det garantert igjen!", hun så meg rett i øynene me et skuffet og redd blikk. "Du er blåøyd jente".
"Dette er annerledes", mumlet jeg.
"Nei det er det ikke! Tenk deg om", hun hadde nå et bekymret blikk.
"Vet du hva? Dette årker jeg ikke. Hvis du skal være så forbanna iriterende, så går jeg!", sa jeg til henne, så tok jeg veska å gikk.
Vel hjemme slengte jeg veska fra meg å gikk inn på badet. Refleksjonen i speilet var ikke et vakkert syn. Blåøyet var sminket over, men man kunne se det.
"Hvor i helvette har du vært?!", ropte en stemme bak meg. Jeg snudde meg rundt, og der sto han.
Full som vanlig, med et blikk som brant av hat. Han trampet mot meg å rev meg i armen.
"Svar meg!", grepet var så hardt at det gjorde vondt i hele kroppen.
Så skjedde det igjen. Han slo. Hardere enn fårrige gang. Jeg falt i gulvet, tok meg til der han slaget hadde landet. Det sved.
Han sto over meg en stund. Blikket var nå fylt av fryd. Han hadde overtaket, og det viste han godt.
Så gikk han. Han forlot meg liggende alene. Helt alene, med skrekken.
Noe jeg nettopp skrev.
Jeg begynte virkelig å tenke på at det er ikke bare bare når man er i en sånn situasjon. De som er på utsiden har jo lett for å si: Kom deg ut av det... forlat han...osv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar